Archive of ‘Tanker’ category

Dette bør du vite om studieteknikk!

 

Foreldrene våre har fortalt oss at studietiden, det er noe av det viktigste du skal gjennom. Dette er den tiden i livet hvor du skal danne livslange relasjoner, lære deg selv å kjenne og kanskje også bo helt alene for første gang. Det de hersens gamlingene dog glemte å fortelle deg var at du i løpet av de 3 første månedene på skolen ikke bare skal klare deg på egenhånd og finne ut at ost – det er en luksusvare, du skal også gjennom 2000 sider med pensum.

Første gang jeg satte mine ben på et universitet var da jeg i en alder av 19 år begynte på det juridiske fakultet i Oslo. Jeg visste ikke hva studieteknikk var, men trådte pliktskyldig opp på lesesalen hver dag for å komme meg gjennom det jeg hadde lært at het «pensum». Jeg brukte markører i forskjellige farger, gikk på forelesninger og streket under ord på korrekt måte i lovboken, men om jeg skal være helt ærlig så lærte jeg ikke så veldig mye. I alle fall ikke i forhold til tiden jeg la ned.

Først en stund senere forsto jeg at det å lese og møte opp faktisk ikke er nok: For å lære emnet eller emnene du studerer er du også nødt til å forstå essensen i den informasjonen du trykker inn i hodet. Du må spørre hvorfor, tvile på dine egne svar, utfordre egne tanker og tørre å åpne kjeften i en kollokviegruppe med den risikoen at det du sier er helt galt. Bedre å gjøre det der enn på eksamen.

Så, hvordan skal du få til det, da?

Først og fremst må du forstå at det å gjøre det bra på skolen handler om mer enn å lese. Det kan ses på som et samspill mellom evnen til å studere, evnen til å forberede deg på eksamensrelevant materiale, evnen til å ta selve eksamen og ikke minst evnen til å strukturere hva du bruker tid på (Holt, 2015). Det hjelper nemlig lite å være god til å lese dersom du ikke vet hvordan du tar en eksamen, og det hjelper enda mindre å vite hva du får på eksamen dersom du ikke prioriterer å lese på nettopp dette.

Er det første gang du setter deg på en skolebenk kan du derfor ha god nytte av disse tipsene.

Forbered deg før forelesningene. 

De aller fleste studier kommer med forelesninger, og med dette følger det også en forelesningsplan. Her står det hvilket tema dere skal gjennomgå på de forskjellige forelesningene, og gjerne hvilke deler av boken dette stammer fra. Ved å lese gjennom dette før forelesning og gjøre seg opp noen tanker rundt temaet vil du..

  • Føle at du kjenner igjen deler av stoffet når du er på forelesning. I stedet for å sitte og ta inn helt ny informasjon vil du på denne måten kunne bruke forelesningene som en repetisjon.
  • Ha mulighet til å spørre foreleseren om de delene av emnet som du ikke forstår.
  • Kunne ta bedre og mer effektive forelesningsnotater.

Strukturer tiden din

Ingenting er verre enn å gå rundt med dårlig samvittighet for alt du skulle gjort. Ved å ha en klar tidsplan for når du skal jobbe, og hva du skal jobbe med, vil det bli lettere å komme seg gjennom stoffet – i tillegg til at du faktisk kan ta fri når du har fri.

For min egen del setter jeg opp en kalender som inneholder

  • Forelesninger
  • Kollokviegrupper
  • Hva jeg skal lese de forskjellige dagene (bruker forelesningsplan som mal)
  • Jobb / møter

I tillegg starter jeg hver dag med å lage en slags «agenda» i mummiboka mi: en liste over de forskjellige tingene jeg må gjennom i løpet av dagen. Etter at listen er klar er det veldig fristende å begynne med de små og enkle oppgavene, men jeg begynner alltid med de lengste, tyngste og vanskeligste. På denne måten er jeg ferdig med dette før jeg blir sliten, og kan avslutte dagen med noen lette oppgaver. Dette skaper mestring, gjør at jeg får unna alt jeg skal og gir meg en god avslutning.

Forstå >> notere

Jeg forstår at du ønsker å få med deg så mye som mulig når du er på forelesning, men huks at du først og fremst er der for å lytte og lære. Skriv gjerne ned viktige punkter underveis, men ikke kopier powerpointpresentasjonen til professoren – denne blir mest sannsynlig lagt ut på emnets studieside uansett. Er du ekstra smart kan du til og med skrive ut denne og ta med på forelesning, slik at du kan skrive eventuelle ekstra notater ved siden av de ulike slidesene.

Lag kroker du kan henge ting på 

Når målet er å huske er det alltid nyttig å hekte den nye informasjonen på noe du allerede kjenner til. For meg som nå studerer psykologi er det for eksempel lett å trekke paralleller til eget liv, noe som gjør at jeg husker stoffet bedre. Lag huskeregler, lek med de ulike temaene og lag teite ord og uttrykk som du vet at du husker på eksamensdagen!

Studer effektivt

Sitter du passivt på stolen din og leser kapittel på kapittel samtidig som du bruker en eller annen farget tusj til å stryke her og der kan jeg nesten garantere deg at du ikke vil lære stort. Spør du meg er disse tusjene noe forbanna tull – det gir en forestilling av at materialet er forstått uten at det egentlig er det. En mer effektiv måte å jobbe på er å

  • Se over kapittelet du skal lese, gjør deg opp noen tanker om de forskjellige emnene
  • Les gjennom del for del, og ta en liten pause etter hver underoverskrift. Tenk gjennom hva du har lest, gå tilbake om det er noe du ikke forstår og bruk gjerne spørsmålene som ofte følger med tekstboken (står gjerne i margen eller på slutten av kapittelet).
  • Noter ned egne tanker og notater ETTER at du har lest gjennom avsnittene – da er du avhengig av egne ord og refleksjoner i stedet for å kopiere boken

I dag har jeg for eksempel lest gjennom første kapittel i psykologiboken, og det tok meg 4 timer. Jeg kunne garantert ha skummet gjennom alt på 30 minutter, men dette hadde mest sannsynlig ikke gitt meg noe som helst.

Last ned Brainfocus

Eller en annen liknende app som lar deg legge inn hvor lenge du skal jobbe før du får pause. Jeg har veldig vanskelig for å konsentrere meg over tid, så jeg leser i 15 minutter før jeg tar en pause (helt fri fra boka) på 5 minutter. I disse 5 minuttene reiser jeg meg opp, stalker folk på instagram eller blar gjennom Facebook. Har jeg ikke disse pausene… Veeeel da blir ofte lesingen kombinert med sosiale medier – lite heldig.

Vær aktiv, spis godt og ta vare på deg selv

Jeg forstår godt at skole kan være altoppslukende, men med mindre du tar et profesjonsstudie på 3 år så har du tid til å både trene, lage godt mat og være med venner! Det å faktisk ta seg fri fra skolen og gjøre andre ting gjør også at studiene i seg selv ikke føles så uoverkommelige, og ikke minst gjør det tilværelsen 100 ganger bedre. Meld deg inn i en studentforening, ta et verv, beveg deg jevnlig og fyll på med frukt og grønt (ha gjerne med deg en del når du leser også!) så skal du se at dette går helt fint 🙂

Lykke til, alle nye studenter! Er du på Blindern så ses vi sikkert 😉

//Camilla

Det er jo bare å…

På tirsdag fikk jeg en melding fra ei jente på snappen til Fitnokjentene (legg til «Fitnok» på snapp!), som lurte på hva hun kunne gjøre for å komme i gang med treningen. Alle hun snakket med fortalte henne at det «bare var å begynne», og om hun skulle være helt ærlig fikk dette henne til å føle seg ganske mislykket. Hun fikk nemlig ikke til.

Dette er nok en setting mange kan kjenne seg igjen i, og det er ikke så veldig rart. For vet du hva? Det er ikke bare å begynne. Eller, jo, det er jo det, men det er ikke her problemet ligger. Det dukker først opp når man skal fortsette. Når den første treningsuken er over og du ikke ser noen endring på vekta, buksa fremdeles er like trang og du tenker at dette, det hjelper jo ikke en jævla dritt – det er da det blir vanskelig.

Det er helt sikkert mange grunner til at det blir slik, men min erfaring er at det ofte skyldes to små ting:

♥ Vi gjør det vi gjør for å få resultater. 

Noe som i og for seg er greit nok, men når enden på visa er at vi gir opp fordi vi ikke får akkurat de resultatene vi higer etter, da er det ikke så allright lenger. Det verste er at resultatene helt sikkert er der, du ser de bare ikke enda. I tillegg til å gjøre midjen din smalere vil nemlig trening kunne bidra med økt følelse av energi, det smitter over på andre aspekter av livet – kanskje spiser du sunnere, du får økt bentetthet og mere muskelmasse, men dette. Det er ting du ikke ser fordi centimeterbåndet tar opp hele synsfeltet ditt!

I stedenfor å jage de magiske resultatene kan det derfor lønne seg å finne en aktivitet som du faktisk liker å drive med, og holde på med denne så lenge du liker den. Begynn med litt og øk heller til mer når du ser at du har tid.

Det å finne glede i selve aktiviteten vil nemlig føre med seg en liten ting som er helt nødvendig for at du skal kunne jobbe deg fremover, nemlig kontinuitet. Du vil klare å opprettholde treningen over tid, noe som gjør at resultatene får tid til å komme.

♥ Vi forstår ikke at edring tar tid

Er det en ting de fleste kan skryte på seg å være så er det utålmodige. Vi vil ha det vi vil ha nå, aller helst i går, og dersom vi ikke får det.. Da er det like greit å la være. Jeg vet det, for jeg er sånn selv, men etterhvert som jeg har fått noen år på baken har jeg også begynt å forstå at ting rett og slett tar tid. Og når ting tar tid, da kan jeg like greit drive med noe jeg liker (se punkt over).

For, og dette er viktig: dersom du ikke bare vil ha resultater, men resultater som varer, så er du nødt til å finne en livsstil som du kan leve med livet ut. Du er nødt til å se på hva det er du gjør (eller ikke gjør) som har ført til at du ikke er der du ønsker å være, og sette deg et mål om å endre på disse vanene over tid. Ikke gap over alt med en gang, det blir fort veldig mye, men ta for deg punkt for punkt til listen er fullført. Gi deg selv tid til å implementere de nye vanene før du tar for deg en ny, og gå et steg tilbake om du ser at du sklir ut. Vær ærlig med deg selv, sett pris på det du får til og jobb med det som ikke går så bra.

Dette er nemlig en ganske lang prosess, men jeg kan love deg at den er verdt det. Det vil du se når du sitter der med en aktiv hverdag, en selvtillit som stort sett er veldig god og et energinivå som gjør at du takler både jobb og fritid med et smil om munnen. Om du vil møte på utfordringer underveis? Garantert. Det betyr likevel ikke at det ikke er verdt det 🙂

//Camilla

Derfor bør du la barna bli med på kjøkkenet!

Matlaging har alltid vært en stor del av livet mitt, og jeg tror (eller vet) at veldig mye av det skyldes at jeg har fått lov til å være med på kjøkkenet fra jeg var veldig liten. Det er selvsagt trist å se at jeg rent psykisk ikke har utviklet meg en dritt fra 2-årsalderen, men jeg har i alle fall lært meg å lage mat! XD

Og det, kjære venner, å kunne lage mat, det er en stor fordel den dag i dag. Jeg tør å prøve nye ting fra butikken, kjøper sjeldent ferdigmat (unntak: tacopulver. Hallo. Jeg vet man kan lage det selv, men det fra butikken er best) og jeg er ikke redd for å smake på hverken det ene eller andre. Nå har jeg selvsagt en egeninteresse for feltet også, men jeg tviler på at denne ville vært så sterk dersom jeg ikke hadde fått lov til å kutte salat, pynte kaker og skrelle poteter fra jeg lærte å gå.

For ja, barna kan faktisk være med på kjøkkenet fra de er veldig små ( i filmen over er jeg vel 2 år og 10 mnd) – og selv om det er et forbanna mas kan det også være utrolig koselig. Man kan leke, le og grise litt sammen, samtidig som den lille får et lite forhold til den maten som serveres. Jeg var aldri kryere enn de gangene jeg stolt fortalte at «jeg har laget salaten!!». Ikke at det var noen som egentlig trodde noe annet. Det så ut som et flyhavari.

Det at jeg laget noe av maten selv gjorde likevel at jeg i større grad turte å smake. Det var ikke alt jeg likte med en gang, selvsagt, men etterhvert som jeg ble eksponert for smaken så vente jeg meg gradvis til det og i dag er det ganske lite jeg kan si at jeg ikke liker. Akevitt og blåmuggost er kanskje på den lista, men det kommer seg det også.

Så, takk mamma for at jeg har fått være med deg på kjøkkenet, og takk for at du har lært meg hvordan jeg selv kan få mine barn til å bli like glad i lage mat som meg <3

5 tips til hyggelig matlaging med arvingen – lært av mamma. 

  • La barnet få lov til å utforske, og se en annen vei når paprikaen ender opp i 4 store biter i en salatbolle. Det er lov å telle til 10 mens du gjentar for deg selv at «salat er salat».
  • Jeg leste en gang at du skal gi barnet en «skarp kniv» for da er det lettere å kutte opp grønnsaker, men når kidden er 3 år gammel og like forutsigbar som en katt så ville jeg gått for den sløvesete kniven i skuffen. Kjipt å bli knivstukket før potetmosen er servert.
  • Lær barna å skrelle poteter, steke pannekaker og lage vafler. Hvorfor? Fordi dette er de kjedeligste jobbene i verden. På denne måten kan du sette bort disse oppgavene i all overskuelig fremtid.
  • La barnet ha sin egen handlekurv i butikken, men vær klar over at det kan havne ting oppi der som du egentlig ikke skal ha. Har du en stor handlevogn i tillegg, eller Gud forby: flere barn med handlekurv, bør du også være forberedt på en del skriking og hyling fordi det er urettferdig at Elliot får trille rundt på brokkolien og ikke Elias.
  • Husk at barnet mest sannsynlig kommer til å gå sin vei etter 10 minutter. Om dere baker pepperkaker eller lager middag må du derfor være forberedt på å gjøre mesteparten av jobben selv! Smør deg likevel med tålmodighet, etter hvert som de blir eldre kan du tvinge de til å gjøre mye mer. Helt til de når puberteten, da er de fortapt for alltid.

Lykke til, og del gjerne med oss dersom du også har noen gode kjøkkentips? 😀

//Camilla

Drastiske forandringer i hverdagen!

Det er vel slik jeg best kan beskrive årets sommermåneder. For de fleste er dette tiden hvor man endelig kan slappe litt av og nyte lange sommerkvelder med gode venner, få tid til treningen og komme seg på beina igjen etter en hektisk vår, men for oss har det vært det totalt motsatte. Vi har pusset opp leiligheten (den er til salgs btw, klikk HER – åpenbart egenreklame), begynt i nye jobber og hatt en ganske stor omveltning i hverdagen generelt, noe som for min del har betydd mindre tid til trening og det jeg ellers liker å gjøre. Det er på ingen måte synd på meg, jeg har det jeg trenger, en god helse og mulighet til å gjøre det jeg vil, men jeg merker likevel at jeg er på vei inn i en livsstil hvor det å prioritere kommer til å bli ganske viktig.

Til høsten (det vil si om 3 uker) begynner jeg nemlig å studere psykologi, og å skulle kombinere dette med en fulltidsjobb, oppussing av rekkehus og livet ellers kommer rett og slett til å bli skikkelig tungt. Det kommer til å gå helt fint, det er jeg sikker på, men for å få tid til å gjennomføre treningen slik jeg ønsker det, lage den maten jeg liker og ikke minst ha tid til å gå tur med hunden hver dag så er jeg nødt til å lage meg en bunnsolid kalender. Midt oppi dette har jeg også en kjæreste som fortjener litt oppmerksomhet innimellom, så jeg får vel få han inn i kalenderen på en eller annen måte også.

Jeg har selvsagt begynt å drodle litt over hvordan jeg skal legge opp denne kalenderen allerede, og dette er de punktene jeg har notert ned så langt:

1) Jeg må trene tidlig på dagen

Jeg er alt for godt kjent med dørstokkmila og vet at jeg ikke kommer til å dra på trening etter en lang dag med skole og jobb. Dersom jeg lar dette rusle og gå over tid kommer jeg til å ende opp med en vond nakke, hodepine, armer som sovner om natten og ikke minst et energinivå som ikke er der jeg ønsker at det skal være. For å få tid til treningen er jeg derfor nødt til å gjennomføre dette tidlig på dagen!

2) Vi må storhandle

Dette er vi ganske gode på allerede og jeg merker at vi er blitt nokså avhengige av en fastsatt middagsplan for å komme oss greit gjennom uken. Ja, det tar litt tid de mandagene vi handler, men det sparer oss også for en del frustrasjon av typen «nå var det JEG som spurte hva DU ville ha til middag» de resterende dagene. Det å ha det vi behøver til frokost og lunsj tilgjengelig gjør også at det blir færre turer innom butikken = færre impulskjøp = mindre penger brukt på mat. Matbudsjettet vårt er stort nok som det er…

3) Jeg må legge meg om kveldene

Er det én ting jeg har vært helt rævva på de siste to månedene så er det å komme meg i seng om kvelden. Dette går igjen utover neste dag da jeg blir å sove alt for lenge. Ikke til 11 liksom, jeg er oppe rundt 9, men Hugo skal ut på tur, frokost skal spises og ting skal gjøres og vippsalabim er jeg ikke på jobb før 13. Det fungerer ikke akkurat i lengden! Vi har heldigvis begynt å legge oss tidligere allerede, så da er det bare å fortsette i det sporet.

4) Jeg må lære meg å koble av

Sosiale medier, mail og kunder er all fun and games, helt til jeg sitter der med telefonen i hånda klokken 22 en lørdag kveld og «bare skal»… Jeg må lære meg å legge fra meg jobben når jeg kommer hjem, slik at jeg faktisk får et skille mellom jobb og fritid! Dette går foreløpig ikke så veldig bra, men jeg jobber stadig med saken.

Så, det er den foreløpige planen for hvordan jeg skal komme meg gjennom høsten! Kanskje du har noen gode tips til meg du også?

//Camilla

Vil jeg ikke ha resultater?

Jeg synes det er bra at du slår et slag for de som ikke føler seg bra med sin egen kropp. Samtidig så lurer jeg litt på hvor du selv ligger oppe i dette. Du er jo en som jobber med trening, og som jeg antar har trent selv i en rekke år. Brenner du ikke for treningen, og for å oppnå resultater selv?

I natt tikket denne kommentaren inn på et av bildene mine på instagram, og den fikk meg virkelig til å tenke. Ikke på at vedkommende er et troll, eller hvordan han VÅGER å stille et kritisk spørsmål til meg og det jeg driver med (til dere som ikke forstår: dette er ironi. Samfunnet er avhengig av at noen tør å stille nettopp kritiske spørsmål), men på hvilken vekt jeg tillegger resultater.

For jeg, som alle andre, er jo glad i å se at det jeg gjør har en eller annen form for effekt. Selv om jeg er født med total mangel på konkurranseinstinkt setter jeg pris på å komme meg fremover, men jeg måler det ikke i vekt, centimeter eller antall kilo løftet på gymmet. Ja, det er gøy å bli sterkere, men det er enda morsommere å kjenne at jeg takler hverdagen så vanvittig mye bedre nå enn jeg gjorde for 3-4 år siden. Det er deilig å løpe fortere, men jeg setter enda mer pris på at jeg nå går daglige turer fordi jeg vil – ikke fordi jeg føler at jeg må. Det er digg at buksene mine passer, men det som virkelig er fantastisk er at jeg bærer de med stolthet. At jeg føler meg flott.

Det er lett å tallfeste fremgang, men for min gir ikke dette meg noe som helst. Det å jakte på et tall – om det så er på badevekten eller i markløft – gir meg en konstant følelse av at jeg ikke strekker til ved å være den jeg er nå, en følelse jeg virkelig ikke liker å ha.

Jeg pleier ofte å si til mine kunder at kroppsvekt eller antall kilo løftet på treningssenteret kan ses på som en bivirkning av den innsatsen man legger ned. Er man snill med seg selv, tar vare på kroppen sin, spiser mat som gjør en godt og trener noe man liker så vil resultatene komme av seg selv, uten at vi i stor grad behøver å fokusere på det. Ved å heller legge vekt på hva som gjøres, hvilke valg som tas og ikke minst hva som føles godt for den enkelte vil man klare å gå opp en sti som man faktisk trives på, i stedet for å gå i kø etter alle andre kun for resultatene sin del.

Misforstå meg rett; jeg vet at resultater også kan virke motiverende for noen og at alle ikke er som meg. Samtidig er jeg hellig overbevist om at de som lykkes, de som er best i verden og de som faktisk klarer å gå ned i vekt og bli der: de verdsetter andre ting enn bare resultatene i seg selv. De finner en egen glede i det de driver med og bruker dette som en indre driv til å fortsette med den jobben som legges ned.

Så jo, gi meg gjerne resultater, men da aller helst i form av velvære <3

//Camilla

Slik får du et mer positivt tankemønster

Jeg tror ikke jeg er den eneste som har daglige samtaler med meg selv inne i eget hode, men i det siste har jeg forstått at jeg nok er en av få som har flere positive enn negative. Nei, jeg skal ikke sette meg selv på en pidestall og hevde at jeg er så at peace med meg selv som det går an å bli, for deretter å preache at dere burde bli mer som meg, men jeg ønsker likevel å snakke litt rundt denne samtalen vi så ofte har med oss selv.

Vi tilbringer tross alt samtlige av døgnets 24 timer i eget selskap, og dersom store deler av disse timene er fylt med negativt selvsnakk er det ikke til å stikke under en stol at dette i stor grad påvirker oss. Du føler kanskje ikke at du ser bra nok ut, at du presterer godt nok på jobb eller takler morsrollen slik som du hadde ønsket? Uansett hva det er vil de negative tilbakemeldingene du gir deg selv i liten grad hjelpe deg ut av situasjonen, men heller kunne gjøre den verre.

For å ta et konkret eksempel kan du stille deg opp i speilet hjemme og betrakte kroppen din. Hvordan ser du den? Komplimenterer du deg selv, eller snakker du med en kritisk stemme? Hvordan føler du deg i såfall når du går der i fra? Er du lettere til sinns, eller mer nedstemt?

Det å bli bevisst hvordan du snakker til deg selv vil være første steg i retning av en mer positiv indre dialog, og også utrolig viktig for å finne ut av hvor denne følelsen av å ikke «strekke til» egentlig stammer av.

For meg har det negative selvsnakket for eksempel ofte dukket opp i sosiale situasjoner, hvor jeg ofte blir redd for å dytte folk unna. Alt de sier og gjør tolker jeg som et tegn på at de ikke vil ha noe med meg å gjøre (svarte hun ikke litt kort på den meldingen? Den smileyen var garantert ikke positivt ment… Har jeg krevd for mye?), og på denne måten bygger jeg opp under min egen overbevisning om at jeg ikke er verdt å tilbringe tid med.

Produktivt? Nei.

Realitet? Nei.

Det som likevel skjer er at jeg blir så redd for det å bli avvist, at jeg heller avviser selv. Jeg skyver folk unna, unngår å være den som initierer kontakt og trekker meg hellet tilbake til min egen, sikre hule: alene i eget selskap.

Jeg har etterhvert forstått at dette selvsagt ikke er veldig heldig, og at feilen ikke ligger i hvordan jeg egentlig oppfører meg (tro det eller ei, jeg er visst en ganske god venn), men heller i hvordan jeg snakker med meg selv. Jeg trykker den virkelige meg så langt ned at jeg blir hellig overbevist om at jeg er lite verdt, og med det har jeg en unnskyldning for å ikke ta sjansen på et nytt vennskap.

Det fine med disse tankene er likevel at de kan endres. De fulgte ikke med deg som en gave da du ble født, men er blitt tillært gjennom årene som har gått fra barn til voksen. Tankene er ikke egentlig en del av deg, men har fått lov til å ta opp en litt for stor plass i ditt indre til at du i dag klarer å være den personen du egentlig er.

Så hva kan vi gjøre?

En fin måte å få bukt med disse tankene på er gjennom «positive affirmasjoner»: setninger du sier til deg selv igjen og igjen for å omprogrammere de tankene som per i dag dukker opp helt automatisk i ulike situasjoner. Dette kan for eksempel være:

  • Jeg er en god person og en god venn
  • Jeg er verdt å bli kjent med
  • Jeg har en fin kropp
  • Jeg har en flott utseende
  • Jeg får til det jeg vil

 

Jeg vil tro at du nå sitter og ler litt innvendig og tenker at dette, det kommer aldri til å fungere, men psykologien viser faktisk noe annet. Ved å gjenta disse setningene for deg selv, igjen og igjen, har du faktisk muligheten til å få det bedre med deg selv og prestere bedre både på jobb og i privatlivet. Til å begynne med vil det føles helt latterlig, og de gamle tankemønstrene vil stritte i mot de nye som bare søren (fin? Jeg? hahaha), men på sikt vil de synke mer og mer inn og etterhvert ta over plassen som tidligere var okkupert av de negative tankene.

Ja, du kan vente til du mener du er helt perfekt før du gjør denne endringen, men sannheten er tross alt at dette aldri kommer til å skje. Du vil alltid ha forbedringspotensiale på et eller annet område, men det betyr ikke at du ikke skal akseptere deg selv for den du er.

Du fortjener å ha det godt med deg selv, uansett hvor du måtte være i livet. Husk det <3

Og du? Om du tør å være litt alternativ i dag kan du jo legge deg ned på sofaen og høre gjennom denne her:

//Camilla

Når journalistene glemmer å bruke hjernen

Det er ikke så veldig ofte jeg kjenner på den følelsen som kalles «irritasjon». Det kommer nok av at jeg generelt sett gir ganske faen og seiler min egen sjø (noe som kan være både positivt og negativt), men av og til lar jeg meg likevel påvirke i nettopp den irriterende retningen.

Som i går, feks, da en veldig god venninne av meg (som også er journalist og selv ble kvalm av hele teksten) sendte meg link til denne artikkelen publisert i ELLE:

SLIK FÅR DU FLATERE MAGE UTEN Å TRENE!

For unnskyld meg: er det viktigere å ha en flat mage enn å være i form? Er det viktigere å se slank ut enn å ta vare på kroppen og helsen sin?

Jeg forstår at ELLE vil ha klikk og at overskriften selger, men jeg skulle så gjerne ønske at de samtidig tok seg 30 sekunder til å tenke gjennom hvilke signaler dette sender ut til unge jenter der ute. For tro det eller ei, det er ingen grunn til å «stresse over at bikinisesongen er i gang» bare fordi man ikke har en flat mage. Det finnes nemlig bikinier i alle typer størrelser, og jeg tror de fleste av oss klarer å både sole oss og bade selv om magen gjør at vi ikke ser tissen vår om vi titter rett ned. Vi klarer også å kle oss minimalt i med klær selv om vi har celulitter, pupper som står i forskjellige vinkler og overarmer som vinker like mye som hendene når vi ser noen vi kjenner. Ikke bare klarer vi det, vi har all rett til det.

Så, fuck dere. Og fuck de signalene dere sender ut. Jeg har ikke tenkt å drikke kaffe for å kunne gå på do oftere, eller putte i meg piller fra apoteket før jeg stikker på stranda i sommer, det har jeg tenkt til å gjøre med den kroppen jeg har. En kropp som trener, får i seg mye god mat og er i bevegelse – noe som er hundre ganger viktigere enn at den ser «bikiniklar» ut i følge deres standarder. For, tro det eller ei, jeg har allerede en bikini og jeg er klar for stranda.

//Camilla

 

 

Økt selvbilde = vektnedgang!!

I dag tidlig (da jeg logget meg inn her) ble jeg gjort oppmerksom på at min gode venn Fredrik Gyllensten hadde lagt ut denne artikkelen på sin hjemmeside:

«Overvekt er dødelig, har *elsk kroppen din*-trenden gått for langt?»

Og spurt om jeg ikke ville gi en liten kommentar til det hele. Noe jeg gjerne vil. Ikke fordi jeg mener Fredrik tar feil hva gjelder overvekt, men fordi jeg er uenig i det han legger til grunn for sine uttalelser, nemlig psykologien.

«Om du elsker kroppen din som den er, selv om du er overvektig, så kan det med den tankegangen lett ende opp med at du ikke gidder å bruke energi på det arbeidet som trengs for å gå ned i vekt.»

Det er nemlig ingen tvil om at overvekt er skadelig, at det tar mange liv hver eneste dag og at det kan gjøre livet for den enkelte vanskelig å leve, dette finnes det en hel haug med tall på. Det som derimot kan trekkes i tvil er at det man må gjøre for å endre på dette er å «hate seg selv litt mer». Eller som Fredrik sier: «Du bør […] ikke være fornøyd med din egen kropp».

Det viser seg nemlig at det ofte er det totalt motsatte som er tilfelle: Dersom du klarer å forbedre ditt selvbilde øker du ikke bare sjansen for å gå ned i vekt og bli der, men det er også sannsynlig at du utvikler bedre spisemønstre og klarer å regulere inntaket ditt i mye større grad enn tidligere (1). Jeg mener… Rekk opp hånda alle som har følt seg som en dritt, og derfor stikki på butikken og kjøpt en pose med pottis som deretter har gått ned på høykant? Hånda i været om du har latt være å dra på trening fordi det «ikke finnes noe håp likevel», så du kan likegreit bli sittende på sofaen? Skrik «halla» om du har endt opp med å tømme hele dessertbordet på konfirmasjonen til kusina de, fordi du er et svakt menneske som ikke klarer en damn shit likevel?

Body image problems are associated with poorer weight outcomes and increased chances of relapse.

Det er ganske fascinerende egentlig, hvordan vi i livet ellers tar denne «do what makes you happy»-tankegangen som en selvfølge, mens vi i stor grad forkaster den når det kommer til kropp. Vi blir for eksempel fortalt at vi skal velge yrke på bakgrunn av egne interesser og at suksessen vil komme «av seg selv» så lenge vi jobber med noe vi elsker. Jeg har aldri hørt en sjef si: «CAMILLA!!! Hat jobben din litt mer a, slik at vi tjener no cash. Endring skjer ikke om du er fornøyd vet du!». For sannsynligheten er vel større for at jeg vil gjøre en god jobb om jeg faktisk elsker det jeg driver med?

Eller, direkte oversatt:

Den indre motivasjonen (jeg elsker jobben min) vil ta meg mye lenger enn den ytre (jeg vil ha en fet bonus) noen gang vil klare.

Og det samme gjelder, tro det eller ei, for helsen vår. Dersom du digger det du gjør, liker den du er og spiser sunt fordi du LIKER DET er sjansen for at du fortsetter med dette til evig tid ganske stor. Dersom du derimot gjør det fordi du ikke er fornøyd med det du ser i speilet, for å passe inn i en kjole eller for å få noen til å like deg, vel, da er det ganske plausibelt at du kaster deg på en eller annen ekstrem lavkaloridiett og detter av lasset før vognen i det hele tatt har begynt å bevege seg fremover.

«When your motivation is [external] you tend to take the shortest path to the desired outcome» ( Ed Deci )


Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal si dette her, men jeg forsøker meg på :

Problemet er ikke hva den enkelte veier, men de valgene som har ført til denne overvekten. Løsningen «du bør ikke være fornøyd med kroppen din» blir dermed helt meningsløs – for denne tankegangen var mest sannsynlig en medvirkende faktor til at overvekten kom på in the first place. I allefall dersom du er kvinne (sorry, men sånn er det bare).

Det handler med andre ord ikke om å «hylle overvekt», som så mange synes å tro, men om å legge til rette for endring. For face it. Nå har vi forsøkt å bodyshame hverandre i mange år, og hva har skjedd?

//Camilla

1 : https://ijbnpa.biomedcentral.com/articles/10.1186/1479-5868-8-75

Har jeg tatt meg vann over hodet?

Som dere sikkert har merket har bloggen blitt nedprioritert den siste uken som en følge av nylanseringen, men ta det helt med ro: jeg lover at det ikke skal fortsette slik! Jeg skal selvsagt fortsette å dele relevant informasjon omkring helse, trening og kosthold, og fra høsten av blir det mest sannsynlig litt mer om den psykiske helsen også. Jeg har jo, gal som jeg er, bestemt meg for å begynne å studere fra august, uten at jeg helt vet hvor jeg skal finne tid til det.

For er det en ting som er helt sikkert så er det at døgnet er ganske fullbooket slik det er. Spesielt når jeg ikke har råd til å ansette noen og derfor fungerer som både daglig leder, markedsføringsjef, kunderådgiver, treningsansvarlig og livsstilsveileder på en og samme tid! Det positive med dette er at jeg lærer noe nytt hver eneste dag (i dag: facebookannonsering), det negative at jeg føler jeg har fått en jobb etter å ha løyet på CVen. Det er litt som når man går på videregående og tenker at integralregning er det som kommer til å definere resten av livet ditt, også får du en jobb og innser at skolen ikke har forberedt deg på virkeligheten i det hele tatt.

Samtidig koser jeg meg jo gløgg i hjel, for jeg elsker tross alt å lære nye ting. Jeg synes det er spennende å utarbeide markedsføringsstrategier og lage planer for hvordan jeg skal gi medlemmene det beste hver eneste dag, men jeg må også innrømme at det er skikkelig, skikkelig skummelt. For hva om jeg ikke får det til? Hva om jeg mislykkes? Det er en grunn til at jeg har brukt 6 måneder på å faktisk tørre å lansere, og selv om det virker å gå bra for øyeblikket sitter styggen på ryggen der og minner meg på alt som kan gå galt. Og det er litt skummelt når jeg tilbringer store deler av dagen helt alene, inni mitt eget hode.

Det neste på agendaen nå er med andre ord å finne et kontor hvor jeg kan jobbe rundt folk og snakke med andre mennesker i løpet av dagen, for er det en ting som er helt sikkert så er det at hjemmekontor ikke fungerer for meg. Jeg har jo ingen å skravle med!! Andreas får kanskje 100 meldinger i løpet av dagen fra en frustrert Camilla, stakar, noe som ikke akkurat er positivt for hverken han eller meg. Derfor har jeg bestemt meg for å leie plass i et kontorfellesskap, og allerede 19. juni (tror det er en mandag) skal jeg teste ut et sted ute ved Slemmestad. Det passer fint siden A jobber i Asker og derfor kan sitte på med meg til toget. Lucky bastard.

Men først skal jeg ta en velfortjent frikveld i dag, før det blir litt jobb igjen i morgen formiddag. Da kommer nemlig Tonje på besøk, ei jente jeg er så vanvittig glad for å ha med meg på laget oppi alt dette her. I tillegg til å være en moralsk støtte har hun nemlig utarbeidet noen formler i Word som gjør at jeg kan sende ut ukentlige mailer til de forskjellige medlemmene basert på hvor lenge de har vært i systemet, noe som jo gjør at oppfølgingen blir enda bedre!! Vet ikke helt hva jeg har gjort for å fortjene en sånn venn, men jeg er evig takknemlig.

Til vi snakkes igjen: spis grønnsakene dine og beveg deg!

//Camilla

Slik blir du komfortabel på treningssenteret!

JEG HAR BURSDAG!!!

Jeg er en av de som du ikke behøver å bekymre deg for at du glemmer bursdagen til, for det er det første jeg nevner i enhver setting så snart dagen nærmer seg. Jeg gjør det selvsagt av helt uegoistiske grunner: jeg vil ikke at den jeg møter skal settes i en ukomfortabel situasjon, ved at han eller hun ikke får greie på at det er bursdagen min før i etterkant! Det har selvsagt ingenting å gjøre med det at jeg elsker oppmerksomhet generelt og bursdager spesielt…

Men nok om meg, liksom. I dag tenkte jeg nemlig jeg skulle ta opp dette spørsmålet som er kommet inn fra ei jente som har lyst til å begynne å trene på et treningssenter. Problemet er bare at det rett og slett er litt ukomfortabelt, noe jeg kan kjenne meg veldig igjen i!

Hei, Camilla! Jeg blir virkelig inspirert av bloggen din og får ny lyst til å trene. Etter flere forsøk med null fremgang og dårlig selvfølelse har jeg nå skjønt at jeg må endre hele tankegangen min for kunne få det til. Det er en ting.. Jeg lurer på om du har noen tips på hvordan jeg kan bli komfortabel på treningssenteret? Jeg synes ofte det er så ukomfortabelt og skulle trene der, og ender ofte opp med kun en løpetur på mølla. Det så mange folk på treningssenteret, og mange av de er jo så proffe og “fitte” at jeg ikke tør å ta plass. Jeg blir redd for å gjøre feil og føler meg bare stor og utrolig tåpelig. Har du noen tips til hvordan jeg kan endre på dette?

Jeg synes det er like morsomt hver gang noen skal bøye det engelske ordet «fit» i flertall på norsk, for vi skjønner jo alle hvor det ender hen.. Det minner meg om den gangen jeg skulle reise til Bali for å «studere» (det var mest øl og solings), og fortalte mamma at jeg gruet meg fordi alle der nede garantert kom til å være «superfitte». Ikke innafor!! *knis* XD

Jeg forstår utrolig godt at det kan være både ukomfortabelt og skummelt å skulle begynne å trene på et senter. Som innsender skriver føler man seg fort lit «underlegen» alle andre, noe som virkelig ikke er en god følelse å kjenne på! Bedre blir det heller ikke av at det å gå inn på et treningssenter i Norge er som å entre en helt egen moteverden hvor hår, negler, øyevipper og bekledning ser ut til å ha vært planlagt ukesvis i forkant av økten, og den ene kompliserte øvelsen etter den andre blir vist frem. Setter jeg det hele på spissen nå? Selvsagt, men jeg tror likevel at det er nettopp dette mange føler på: de passer ikke inn.

Det kan være mange årsaker til at vi føler på nettopp dette, men i bunn og grunn tror jeg det handler om en slags følelse av å ikke få til. Vi er kanskje ikke så godt kjent med de ulike øvelsene, er redde for å gjøre noe feil med apparatene og ender derfor opp med å gjøre det samme dag ut og dag inn – selv om vi egentlig ikke synes det er så gøy! Vi har kanskje lyst til å prøve oss på styrke, men vet ikke helt hvor vi skal begynne, og da er det enklere å gå for den velkjente tredemøllen. Det er tross alt vanskelig å bomme helt på det å gå.

For å finne vår plass på senteret tror jeg derfor at det vi bør begynne med er å skaffe oss kunnskap om det vi skal gjøre. Skal du trene styrke? Søk opp noen øvelser på forhånd, prøv disse hjemme og finn deg et område på senteret hvor du kjenner deg greit komfortabel. Det å gå til tøye- eller slyngeområdet kan være fint, du trenger nemlig ikke så mye utstyr for å komme i gang! Vi vil gjerne kjøre gjennom hele kroppen når vi først er på trening, så forsøk deg for eksempel på disse fire øvelsene (trykk på øvelsen for film). 3 x 6-12 per øvelse er helt supert!

  1. Goblet squat
  2. Pushups
  3. Splitbøy
  4. Roing i slynge

Filmene er lånt av av Prehabtrening.no

Du behøver nemlig ikke å gjøre så mye for å få en effekt, og her ligger tips nr 2: Gjør det du vet du mestrer, og ta det derifra! Det å gå på senteret og kjenne at man har kontroll på det man skal gjennom vil nemlig gjøre det hele mye enklere. Går du dit uten en plan, og uten vissheten om at du får til øvelsene du skal prøve deg på så er det fort gjort å miste motet og snu i døra. Begynn heller rolig, og jobb deg gradvis oppover! Etterhvert som du blir mer komfortabel vil det å forsøke seg på nye og mer kompliserte øvelser bli mye lettere.

Sist, men ikke minst, er det alltid lettere å prøve seg på noe nytt når man er flere. Har du en venninne eller kjæreste du kan trene med? Eller kanskje du har mulighet til å melde deg på en gruppetime, slik at du får en liten innføring i de ulike teknikkene? Uansett så vil det alltid være lettere å både komme seg på trening og gjennomføre dersom du har en partner eller flere rundt deg.

Og du? Husk at de fleste som trener på et senter er der for sin egen skyld, og at de mest sannsynlig fokuser aller mest på seg selv. Det er garantert mange der som er i samme situasjon som deg også! Fokuser på deg selv, gjør din greie og husk at det kun er øvelse som gjør mester: alle har vært der du er på et eller annet tidspunkt 🙂

//Camilla

1 2 3 19

Blogglisten hits