Derfor blir du en jojo-slanker

God morgen alle sammen! Nå sitter jeg her med frokosten min, en stor bolle med havregryn og cottage cheese, og skal snart ned til byen og møte Jon. Jeg har faktisk vært våken siden 0715 (ja, det jar klikket for meg) og allerede jobbet noen timer, men som alltid orker jeg ikke å spise frokost med en gang jeg står opp. Cottage cheese er sjeldent en god deal så tidlig på dagen uansett (halla sure oppstøt), men akkurat i dag tok jeg sjansen! Det er verdens simpleste lille greie, men smaker SÅ godt!! Havregryn er vanligvis ikke min favoritt, men denne her.. Maj gad.

3 ss havregryn kokes opp på vann, med en spiseskje kokosmelk og en klype salt. Dra kjelen av plata når grøten er klar, tilsett 2 ss cottage cheese, søtning/sukker/honning eller hva du liker og topp med litt kanel.

Og mens jeg sto på kjøkkenet og laget en chiapudding til lunsj (first time ever), begynte jeg så smått å tenke på dette med jojo-slanking. Ikke fenomenet i seg selv, at vi går ned og opp igjen, men heller hvorfor det er slik. Hvorfor bruker vi så mye tid og energi på å oppnå noe, for så å kaste det over bord med en gang vi er kommet i mål?

Jeg skal ikke komme med noen bastante påstander, for det finnes jo like mange historier som mennesker som går ned (og opp) i vekt, men jeg tror at en av hovedårsakene er at vi er så fokuserte på at vekten skal gå ned at vi glemmer å jobbe med de vanene som i utgangspunktet har fått den til å gå opp. Vi setter på en måte livet på vent, kaster oss på en eller annen diett eller kur, og returnerer så tilbake til de gamle vanene våre med en gang vi er i mål.

Og ved å returnere tilbake til det gamle livet med de gamle vanene, da er det kanskje ikke så rart at den gamle vekten kommer tilbake?

La en ting være sagt med det samme: jeg forstår at fokuset legges her, og jeg forstår enda bedre at det frister med raske resultater. Vi tenker jo at arbeidet ligger i å gå ned – det er jo det som krever viljestyrke – men det viser seg at den virkelige jobben, den begynner når du er i «mål». Når du egentlig ikke har noe motviasjon til å fortsette med å være streng og når du kjenner at du har jobbet hardt nok en tid nå og fortjener en pause.

En pause.

I dette lille, men akk så beskrivende ordet, tror jeg vi finner veldig, veldig mange svar. For dersom du trenger en pause fra det livet du lever – er det da riktig for deg? Svaret er selvsagt innlysende, et stort, rungende «NEI», men samtidig er ikke det så veldig lett å overholde. Hvorfor fortsette å ta de kjipe valgene når du er i mål?

Mitt spørsmål er heller: hvorfor ta kjipe valg i utgangspunktet? Og hvorfor skal målet hele tiden være å gå ned i vekt? Jeg trodde at hele ideen var å ha det godt med seg selv. Og det, det trenger man kanskje ikke en pause fra?

For. Om målet ditt ene og alene er å gå ned i vekt, ja da forstår jeg at du mister motivasjonen når målet er nådd. Det er ikke noe mer å jobbe for. Gullkisten er funnet og premien casha inn. Men hvordan ville det stilt seg om du ikke tenkte sånn? Om målet ikke var en gitt størrelse eller vekt, men ene og alene å ha det bra med deg selv?

Jeg tror jo (på bakgrunn av egenerfaring og litt mye lesing) at en slik tilnærming til det hele gjør alt så mye enklere. Eller i allefall mer varig. For hvem vil vel ha en pause fra å ha det godt? Om du spiser mat som gjør at du føler deg skikkelig bra, koser deg innimellom og trener for å kjenne på den deilige følelsen det gir deg, så vil du mest sannsynlig gå ned til den vekten du trives best på. Og ikke bare det – du vil bli der. Helt uten å måtte tvinge deg gjennom en kur eller fokusere på et tall på vekten uke ut og uke inn. Det blir plutselig sekundært i forhold til det som er aller viktigst: å ha det bra med å være den du er.

//Camilla