Jeg har aldri passet inn

Av og til kan det virke som om dette med god selvfølelse, eller god selvtillit er noe man er født med. At det, litt som med trening, er det du gjør i de tidlige årene som legger grunnlaget for hvordan idrettskarrieren din kommer til å bli senere. Tro meg, jeg har mange ganger brukt dette som en unnskyldning til hvorfor jeg ikke har en fysikk som en turner, men i bunn og grunn vet jeg jo at det er bullshit. Neivel, jeg kommer aldri til å komme på noe landslag, men jeg kan legge ned et nokså solid arbeid og ende opp som bedre enn gjennomsnittet i det meste. Om jeg bare gidder.

Og sånn er det litt med denne selvfølelsen også. Det vi har opplevd tidligere, som kan være alt fra mobbing til det å være den kuleste i gjengen, vil selvsagt påvirke hva vi tenker om oss selv. Dersom du alltid har blitt fortalt at du ikke er bra nok, at du ikke passer inn eller at du ikke får til noe som helst er du et vidunder dersom dette aldri har gått inn på deg. Likevel betyr ikke dette at du ikke har muligheten til å jobbe med deg selv, til å endre på de tankene du har og rett og slett få en bedre selvfølelse.

For å ta meg selv som et eksempel: Jeg har aldri passet inn. Uansett hvor hardt jeg har forsøkt har det ikke helt vært rom til meg noe sted. Litt som Maria og Josef på julaften har det vært fullt i de fleste herberg. Tro meg, jeg har gjort mitt for å få det til å funke, for å mingle inn i gjengen og for å få respekt, men av en eller annen grunn har det aldri fungert. Mest sannsynlig fordi jeg alltid har siktet meg inn på gjenger jeg selv anså som kule, i stedenfor å tilbringe tid med de jeg faktisk likte. Ikke før jeg flyttet til Ås, i en alder av 22, kom jeg inn i en gjeng hvor jeg skled rett inn. 

Og det var rart med det, for dette var akkurat i det momentet hvor jeg også fant ut at det å være meg, det er faktisk mer enn bra nok. Det skulle likevel ta noen år før jeg ble fullstendig komfortabel med å være den jeg er, men ballen begynte å rulle allerede i det tanken var sådd. For hvis jeg er bra nok som jeg er, burde jeg ikke da også omgi meg med mennesker som synes det samme?

Tidligere hadde jeg forsøkt iherdig å passe inn steder hvor jeg åpenbart måtte endre på deler av meg selv for å få innpass. Jeg måtte bli frekkere, mindre utadvent (ups), ha kulere klær, si kulere ting og rett og slett være litt kulere, og for en person som ikke er så innmari «kul» er ikke dette bare bare. På Ås derimot, der ble alle mine merkelige sider tatt i mot med åpne armer, det var greit at man var forskjellige og man kunne likevel verdsette de gode kvalitetene hos hverandre.

Det jeg tror jeg forsøker å si er: slutt. Bare stopp med å endre på alt med deg selv for å passe inn steder hvor du uansett ikke hører hjemme. Javel, så er det kanskje fresht å være i den kule gjengen på skolen eller blant de populære arbeidskollegaene, men i det lange løp er det ikke det å være «fresh» som vil avgjøre om du får et godt liv eller ei. Omgi deg heller med mennesker som setter pris på de gode kvalitetene dine, som ser det du forsøker å gjøre for andre og som, ikke minst, forsøker å gjøre det samme tilbake. For dersom du omgir deg selv med en gjeng med rumpehull, vil du mest sannsynlig føle deg som et.. Herregud, dette hadde virket så mye bedre på engelsk…

//Camilla